Fikk en ny sjanse i Stangeland, nå ser han lyst på fremtiden

Klokken har så vidt passert fem denne morgenen. 40-åringen gnir søvnen ut av øynene og kaster et blikk ut av vinduet. Utenfor tar kulingen tak i tretoppene. Det er november, og fortsatt natt idet han putter matpakka i sekken. Han får på seg regntøy og hjelm, og låser døren bak seg. Utenfor venter sykkelen. Grafse og spade er allerede surret godt fast på bagasjebrettet. Nå tråkker han i vei.  

Joda, det er av og til småsurt. Men det er ikke lange veien hjemmefra og til der han jobber. Og hva gjør vel litt motvind når han har solid regntøy, en god el-sykkel – og massevis av pågangsmot og arbeidsglede.

– Jeg søkte om å få førerkortet tilbake, slik at jeg kan kjøre bil igjen. Men det fikk jeg ikke. Nå er det bare å smøre seg med tålmodighet til neste mulighet. Får bare håpe kommende jobber ikke ligger altfor langt unna, sier han med et smil i øyet.

Ørjan har en spesiell fortid og historie. Han tråkket feil, og havnet på skråplanet i et miljø preget av kriminalitet. Ferden endte i et langt opphold i fengsel.

Årene bak murene ga ham mulighet til å tenke. Til å ta et oppgjør med seg selv, og bestemme seg for at han ikke lenger ville leve på utsiden av samfunnet. Tvert imot, han ville ut av problemene. Bort fra alt det destruktive.

Det er mai, og året er 2020. Dagen for løslatelse er her. Og nå står han der, utenfor Stavanger Fengsel. Uten ID. Uten bankkort, og med livet sitt – noen gamle klær og eiendeler – i en søppelsekk. Det eneste han har å leve for, er de 300 kronene i lommeboken.

– Det var rart å være en fri mann igjen. Rart, og veldig tungvint. Mobiltelefonen jeg hadde, var plutselig blitt staurgammel. Og da jeg forsøkte å betale med kontanter på bussen, forsto jeg raskt at det nærmest ikke var mulig lenger.

En permisjon et års tid før løslatelsen hadde resultert i at samboeren hans ble gravid. Det å bli far for andre gang gav ham nå et tungt og viktig ansvar, samtidig som det var noe å leve for. For Ørjan var dem som ventet på ham, familien, en sterk motivasjon til å få orden på livet sitt.

Fast bestemt på å få det til kom han i kontakt med No Limitation, en ideell organisasjon som hjelper mennesker med bakgrunn fra kriminalitet og rus til å takle hverdagen igjen. En periode med gardsarbeid ble både et godt ettervern og en god rehabilitering.

Og det var nettopp da muligheten bød seg.

En av dem som jobbet der, hadde en kompis i Stangeland. Jeg fikk spørsmål om jeg var interessert i en jobb der. To–tre måneder i første omgang, som håndmann og for å sjekke ut om dette var noe for meg. Jeg var klar som bare det.

Forteller Ørjan, som for første gang i samtalen må lete litt etter ordene. For jobb var én ting, jobb hos TS noe helt annet for en som i en periode tidligere hadde kjørt lastebil og jobbet med asfaltering, i tillegg til ulike strøjobber. Stangeland var like mye en livsstil som et arbeid, hadde folk rundt ham fortalt.

– Dette hadde vært drømmen min siden guttedagene. Nå bød sjansen seg. Det hele var uvirkelig, sier han.

Etter noen dagers opplæring på Soma bar det rett i arbeid. Ørjan var ikke redd for å ta i et tak. Innerst inne visste han at han dugde. Det mente også ledelsen, som tilbød ham fast jobb.

Han var lykkelig og stolt, og husker at han skalv på hånden da han signerte arbeidskontrakten. Gjennom måneder hadde han nok tidvis kjent på frykten for at han ikke gjorde en god nok jobb.

Omsider fikk han likevel bekreftelsen. Han mestret både jobben og livet.

‍

‍

Og slik går nå dagene, senhøsten 2021. Ørjan har lært seg å sette pris på hverdagen og alle de små gledene, som han kaller dem. Det å vite at han kan betale regningene som dumper ned i postkassen. At han i dag er en samfunnsborger og en del av fellesskapet.

Har det nye livet reddet ham?

Det har utvilsomt bidratt til å skape en ny tilværelse for familien og ham selv. Og, ikke minst, løftet bekymringene av skuldrene for de nærmeste rundt ham. For samboeren og de andre.

– Nå kan mor omsider tenke på seg selv, ikke kun på meg slik det har vært i så mange år. Det fortjener hun, sier Ørjan.

‍

Vi møter 40-åringen etter endt arbeidsdag. God helg, roper han til en arbeidskamerat idet han setter seg på sykkelen for å dra hjem. Vinden tar tak i både mann og tohjuling. Men hva gjør vel det for en som har tilbragt år av livet sitt med å lengte etter livet utenfor murene, etter nordvest og kuling i kastene.

Hvor mye vet kollegene om fortiden hans, og hvordan har de reagert?

– Det er ikke alle som kjenner historien. De som gjør det, har vært utrolig positive og støttende. Gode kolleger, som etter hvert har blitt gode venner. Jeg er veldig takknemlig overfor dem alle.

Nå er det altså snart helg. Om ikke lenge låser han seg inn hjemme. Datteren, som var vel ett år da han kom ut fra fengsel, har passert to. Og et nytt familiemedlem er på vei.

Hva tenker han når han ser tilbake?

At dette skulle ha vært livet for 20 år siden. At han da kunne unngått arr på både kropp og sjel. Men gjort er gjort, og nå ser han bare fremover.

Midt i mørketiden er livet lyst. Og mandag er det igjen arbeidsdag.

‍

Viktig for oss å ta sosialt ansvar

Alle har krav på en ny sjanse. Men får du det, må du samtidig vise at du fortjener den. Det har Ørjan absolutt gjort. Ingen tvil om at han gjør en god jobb, sier Mette Idland, personalleder i Stangeland Maskin.

– Vi har alltid tatt sosialt ansvar. Det betyr blant annet å gi dem som trenger det muligheten til å få orden på livet sitt. I praksis handler det om en god ramme rundt hverdagen. Forutsigbarhet, kompetanse og et godt nettverk betyr enormt mye, sier Mette.

Hun tror personlig motivasjon, muligheten for ny kunnskap og meningsfulle utfordringer er nøkkelen til et godt liv for alle mennesker, også dem som har hatt utfordringer.

– Får vi dette på plass, mestrer folk flest livet, sier Mette Idland.

‍